Dårlig planlegging = Årets loppemarkedhelg?

Når jeg sitter her og søker etter helgens loppiser, dukker det bare opp fler og fler jo mer jeg leter... Hva er det som har skjedd?? Er det ren tilfeldighet, en veldig populær helg eller er det bare rett og slett utrolig dårlig planlegging fra korpsenes side? Jeg er ikke sikker, men jeg har nå lagt inn ca 40 loppemarkeder i Oslo og omegn (Romerike/Buskerud/Østfold), over 20 bare i Oslo- og jeg er ikke ferdig ennå...
Vi var på 9 loppemarkeder denne helgen og det holdt i massevis, vi stresset faktisk gjennom flere av dem. Dette er så utrolig synd for alle korpsene som legger utrolig mye energi og innsatsvilje ned i disse arrangementene, så jeg foreslår at vi prøver å spre budskapet om "ÅRETS LOPPEMARKEDHELG" ut til alle vi kjenner!

Er det en helg du skal dra på loppemarked, så er det denne. Dette er den perfekte loppishelgen for skattejegeren, samleren, den utålmodige samboeren, barna, mormor - denne helgen tilfredstiller alle. Skattejegeren og samleren får mer spillerom pga overflod av loppiser; sjansen for å finne de gode kuppene er større. Utålmodige samboere, besteforeldre og barn vil oppleve mindre mennesker og rom for kaffe og kakepauser hvor det faktisk er mulig å finne en ledig stol.



Det er en helt egen stemning på loppemarked. Kombinasjonen av adrenalinet som pumper når du leter febrilsk etter plakatene hvor det står "kjøkken" eller "husgeråd" (evt "isenkramen") og luktene av mennesker og lopper som smelter sammen til en kompott av mugg, svette og kaffeånde, en lukt du bare finner her- er nettopp dette som gjør loppemarked så spesielt. Jeg kan lukte loppisen på avstand, så god har jeg blitt. Jeg er sikker på at jeg kunne funnet frem til et loppemarked med bind for øynene på mils avstand.
Det er til og med noen ganger jeg dropper den etterlengtede dopausen, bare fordi jeg MÅ se hva som er bak neste dør. Hva er det jeg kan gå glipp av? Gud så jævlig den følelsen er når du ser hun jenta gå forbi deg med det fineste bordet eller den fineste lampa. Jeg har lurt på noen ganger om hodet mitt har faktisk blitt forvrengt av tanken på at den aldri kan bli min, slik at jeg innbiller meg at den tingen hun går og bærer på er så fin, men egentlig aldri ville ha kjøpt om den stod foran meg. Kanskje det var adrenalinet som lurte meg? Kanskje det er loppene i blodet som dirrer så mye at jeg har mistet helt gangsynet?

Jeg har ihvertfall funnet to jenter som føler akkurat det samme som meg når de går på loppemarked, så jeg vet at jeg ikke er helt riv ruskende gal.

Bare litt